Teologi, læren om Gud Tilbake til artikkelmenyen

Tro ikke på noen ting bare fordi det er blitt sagt, eller på tradisjoner fordi de stammer fra fortiden, heller ikke på de vises skrifter fordi vise har skrevet dem, heller ikke på våre læreres eller mestrers blotte autoritet. Men tro når skriften, læren eller uttalelsen bestyrkes av din egen fornuft og bevissthet.

Buddha

***

Teologi er læren om Gud, det vi best kan benevne som
kunnskapen om THE PRINCIPLE OF THE GO(O)D, det Allgode begrep, KJÆRLIGHETEN, og Djevelen, THE PRINCIPLE OF THE (D)EVIL, det Allonde begrep NIDKJÆRHETEN. Selve ordet "teologi" er dannet av gresk Theos (Gud) og Logos (Ordet),  som da i overført betydning betyr noe sånt som dette:

Læren om Gud basert på logikk, sunn fornuft.

Men er det logikken teologene baserer sin teologi på? Er det den sunne fornuft de legger til grunn for sin lære om Gud og Djevelen, godt og ondt, rett og galt? Hvor logiske er dogmene om arvesynd, sonoffer, treenighet etc.? Er ikke det hele overtro, et resultat av ulogisk tenkning?

Presteskapet og de mange karismatiske predikanter lærer at den bibelske Jesus er kjærlighetens store talsmann. Men man skal ikke lese lenge i evangeliene før man også ser en helt annen Jesus, nemlig en lavpannet, avsindig despot som på den ytterste dag skal komme og dømme de vantro til evig pine i et usigelig redselsfullt helvete.

Men å forene disse to diametralt motsatte naturer i en og samme person er psykologisk umulig. Den lavpannede profet som visse avsnitt av Bibelen tegner av ham, kan ikke være den samme person som forkynte en moral som kanskje for alle tider vil bli stående som den høyeste.

Det sannhetssøkende kristne menneske kommer derfor til en korsvei i sin åndelige og moralske utvikling i retning av THE PRINCIPLE OF THE GO(O)D, guddommeliggjøringen, og må treffe et valg: Den kjærlighetens guddom Jesus gjorde seg til talsmann for, kan ikke samtidig være den som dømmer mennesker til evig pine i et redselsfullt helvete.

Det gjør denne verre enn Djevelen.

Evangelistene – ikke disiplene som hadde fulgt Jesus på kloss hold og fått en riktigere forståelse av hans lære, selv om de ofte misforsto sin mester - må ha feiltolket ham. Hvor mange prester og karismatiske predikanter er det ikke selv i dag som forkynner Gud i sin egen tarvelige sjels lignelse? Kan ikke evangelistene ha gjort den samme skjebnesvangre feil? Kunne de ikke ha sammensatt de muntlige overleveringer med sin egen uvitenhet om Gud og Djevelen, THE PRINCIPLE OF THE GO(O)D og THE PRINCIPLE OF THE (D)EVIL, samt personlig trang til selvhevdelse i en rå og hard tid da loven fremdeles var ”øye for øye, tann for tann”?

Dessuten vet vi at det har forekommet forfalskninger av evangelienes originaltekster underveis. "Vi har ikke det originale Markusevangeliet, den første evangelieformen som kom i det annet århundre e. Kr.", sier den norske teologiprofessor Jakob Jervell i sitt innledende essay i boka Jesus: "Det finnes overhodet ikke ett eneste skrift fra Det nye testamente hvor vi har det opprinnelige skrift. Vi sitter med avskrift av det opprinnelige og med avskrifter av avskrifter, såkalte håndskrifter. De aller eldste avskrifter som er bevart, stammer fra rundt 200 e.Kr. – bortsett fra et meget lite fragment av Johannesevangeliet fra begynnelsen av det annet århundre. Avskrifter av nesten hele Det nye testamente, blant annet disse fire evangeliene, har vi først fra det fjerde århundre. Kan det da ikke ha skjedd forandringer underveis, slik at vi ikke kan vite hvor pålitelig det Markusevangelium er som vi sitter igjen med? Jo, det er skjedd endringer under avskrivningen. Det har vært ufrivillige feil og endringer og utelatelser som oppstår ved all avskrift, men også bevisste endringer som er foretatt av teologiske og dogmatiske grunner. Jesuord er også endret. Evangeliene kunne jo ikke si noe som ikke stemte med kirkens lære".

KIRKEN først, dernest LÆREN! Er det ikke noe riv ruskende galt et sted her? Kirken skulle jo dannes på grunnlag av læren, og ikke omvendt - læren på grunnlag av kirken.

Han sier videre at vi kan oppdage slike forandringer  fordi vi er i en ganske annen situasjon med disse evangeliene enn med andre skrifter fra antikken. "Der har vi ofte bare èn eneste avskrift, og du kan bare gjette deg til eventuelle forandringer. Finnes det ti avskrifter, anses det som eksepsjonelt godt. Men når det gjelder Det nye testamente, har vi et overveldende antall håndskrifter, nesten fem tusen, mer eller mindre pålitelige. Dessuten har vi en rekke uttalelser om og sitater fra kirkefedrene om evangelienes innhold. Ved hjelp av dette kan vi se de forandringer som har funnet sted og rekonstruere det opprinnelige innholdet.  Dette arbeidet er ikke avsluttet ennå, men pågår hele tiden. Vi kan merke det når det kommer nye bibeloversettelser, fordi de på punkter ikke er identiske med den forrige. Rekonstruksjonen er kommet enda lenger og pågår stadig”.(De Norske Bokklubbene, Oslo 2002).

Bibelen, Den Hellige Skrift, er en sammensurium av kristelig og ukristelig moral, jødedom, sen-jødedom og kristendom. De første kristne var jo jøder, og den eldste kristne kirke var en jødisk sekt eller en gruppering innen jødedommen. Denne jødiske gruppe brukte selvsagt den jødiske Bibel, som forelå ferdig i det første kristne århundre. Denne ble senere til det som heter Det gamle testamente, som i dag utgjør første del av den kristne bibel. "Det er et enestående fenomen i religionshistorien at en religion overtar en annen religions hellige skrift", sier Jacob Jervell. "Da det kom ikke-jøder inn i kirken og de etter hvert ble det dominerende flertall, var det fremdeles ingen tanke at de skulle skaffe seg noe annet hellig skrift enn den jødiske Bibel. Selv om det allerede fra midten av det første århundre vokste frem en kristen litteratur".

Den sannhetssøkende kristne som blindt og ukritisk tror at absolutt alt i Bibelen er Guds uforfalskede ord, ja endog at de mest avskyelige nidingsdåder i GT er Guds verk, blir uvitende om godt og ondt:

ET UFORSTANDIG MENNESKE.  

Hvor ofte hører jeg ikke uforstandige kristne i vrede rope på hevn i den tro at Gud selv er hevngjerrig? Og i sin nidkjærhet opptenner de selv vrede og roper på hevn.

Hvor ofte hører jeg ikke uforstandige kristne i vrede si "øye for øye, tann for tann", i den tro at Gud selv krever øye for øye, tann for tann, lem for lem, liv for liv? Og i sin nidkjærhet krever de selv liv for liv, lem for lem, tann for tann, øye for øye.

Hvor ofte hører jeg ikke om uforstandige kristne som i vrede griper til drapsvåpen og dreper sine fiender, i den salige tro at Gud selv er en manndreper som griper til sverd? Og i sin nidkjærhet griper de selv til våpen og slår i hjel fiender?

Er dette kristendom?

Er ikke dette jødedom?

Frelsen består da i å bli frelst fra uvitenheten om godt og ondt. Kristne må for all del ikke tro blindt på evangelistene i Bibelen, men foreta en grundig og saklig psykologisk analyse av den bibelske Jesus, den uendelig milde og samtidig den ondskapsfulle og sadistiske som helt tydelig kommer til uttrykk i evangeliene, og prøve å komme fram til hans sanne vesen gjennom tette tåker av fortidens villfarelser om godt og ondt, ondskap, innbitte hat og barbarisk råskap.

Dessuten har kirkens umettelige hat og diktatoriske maktsyke utvilsomt utvisket konturene av dette edle menneske og tilpasset ham sitt mentale bilde. Professor Eberhardt Nestle skriver om dette i sitt verk Einfürung in die Textkritik des griechischen Testaments: "Lærde mænd, såkaldte correctores blev utvalgt efter kirkemødet af de kirkelige myndigheder og fik bemyndigelse til at rette de hellige skrifter og skrive dem om, så at deres indhold kom til at stemme med den lære, kirken nu havde sanktioneret".

Sannhetens kjennetegn, skriver Thorolf Høyer-Finn  (1896-1974) i boka En ny reformasjon vil komme, er at den alltid skaper sammenheng. ”Der hvor det viser seg komplett umulig å få logikkens ender til å møtes, der har løgnen allerede markert sin tilstedeværelse. Men løgnen behøver ingenlunde å være bevisst, enn si tilsiktet. Den kan doseres i god tro, men ut fra et sinn og en vilje som har årtuseners fordommer lagt som en lenke omkring sin sunne fornuft. Man har ”tatt fornuften til fange under troens lydighet” ved å sette den i skammekroken, hvorved alle troens villskudd får anledning til å bre seg uhemmet og ukontrollert”.

Men hvordan finner vi da Guds ord i Bibelen? spør han. ”På forhånd har vi jo ingen garanti for at noe av det som står skrevet der er sannhet. Men Jesus har selv gitt oss nøkkelen til forståelsen av Bibelen når han i Lukas 12,57 oppfordrer sine tilhørere til av seg selv å bedømme hva som er sannhet. Han henviser oss til vårt indre. Det gjør også kirkefaderen Origenes (teolog og kjetter) som sier at vi i Bibelen må søke å finne en mening som er Gud verdig. Guds ord må kjennes igjen av hjertet og forstanden.

Noen annen vei finnes ikke, skriver også den svenske prest Johannes Uddin. Vi bør spørre oss selv om de handlinger som tillegges Jesus er så rene, så opphøyet, så himmelske at de virkelig kan tenkes å være utført av ham, og om de ord som evangelistene har lagt ham i munnen er så helt igjennom vise, lyse, varme, milde og kjærlige at de virkelig kan tenkes å være talt av ham. Da får vi en norm hvoretter alt i Bibelen både kan og bør bedømmes, og ad den indre vei får vi da ut av vår bibel en virkelig hellig bok som i sannhet kan kalles Guds ord, eller som den danske prest K. E. Nielsen uttrykker det: Alt religiøst er dypest sett en vurdering av ånd og hjerte, og i det religiøse er ingenting sannhet med mindre det også er kjærlighet. Bare det kjærlighetsfødte i sinnet er åndelig sannhet og evig liv”.

Han har utvilsomt rett, det finnes ingen annen utvei, og som Jesus var Langfredag, da han avslørte sitt vesens største dybder, slik er Gud, skriver K. E. Nielsen (1879-1956) i boka Det moderne verdensbillede og religiøs tro (Det Schønbergske Forlag, Danmark 1940). "Som Jesus ikke var den straffende, men alle tilgivende, uendelige milde, saadan er Gud. Som Jesus elskede hele Menneskeheden, saadan er Gud.

Jesus afslører Langfredag Guds sande Væsen for os. Derfor maa vi hente vor afgørende Viden om, hvordan Gud er. Alt, hvad der i Bibelen stemmer med denne Forkyndelse af Guds uendelige, urokkelige Kærlighed, er Kristendom, alt andet er Jødedom eller Hedenskab. Alt i Bibelen maa som alt i Livet vurderes efter, om det stemmer overens med Langfredagens Forkyndelse af Guds Kærlighed. Her har vi vort faste aandelige Staasted i alle moralske og religiøse Spørgsmaal.

Bibelen er fra først til sidst skrevet av Mennesker. Alskens Misforstaaelser, Tilføjelser, megen Fejlvurdering og Forvanskning kan have sneget sig ind. Det kneb for de første kristne Slægtled at gøre Springet helt fra Jødedommen til Kristendommen. Det er endnu ikke gjort i Kirken efter 1900 Aars forløb, saa der er skabt virkelig Klarhed. Det er vor Tids store aandelige Opgave at faa skabt en saadan Klarhed, saa den kristelige Forkyndelse fuldtonende kan blive denne:

Gud er Kærlighed.

Lad der for Alvor blive gjort klart Skel mellem Jødedom og Kristendom; lad ikke alt rodes sammen i aandelig Uklarhed, saa utallige, der saaledes ikke kan finde Rede i moralske og religiøse Spørgsmaal, fordi de ikke faar Sandheden udleveret og er for redelige i deres Samvittighed til at gaa paa Akkord med Løgnen, staar uden Hjælp".

Hvordan var han egentlig, mannen Jesus fra Nasaret? spør Philip Houm i boka Hvem var han? "Åpenbarte han seg som den store fredsfyrsten med en bokstavelig grenseløs menneskekjærlighet som sin sentrale forkynnelse? Eller var han bare en jødisk profetætling, fylt av vrede og nidkjærhet? Det ord som sier at den mann som griper til sverd, skal omkomme ved sverd – er det et sentralt ord i Jesu budskap? Hvor stor vekt skal vi i så fall legge på ordet om at den som ikke har noe sverd, han skal selge sin kappe og kjøpe seg et slikt redskap? Jesus som trosset loven (Mosebøkene) ved for eksempel å ignorere sabbatsbudet – har han også forkynt at ”før skal himmel og jord forgå, før en eneste stavelse av loven skal falle bort”? Var han en sentimentalist som gikk omkring og jamret seg over menneskenes ondskap i sin alminnelighet og ungdommens i særdeleshet? Eller var han en mann som for ramme alvor, og i personlig samvær, kunne glede seg sammen med sine fråtsere og drankere?"

Hva var det Jesus egentlig ville?

Filologen Preben Meulengracht Sørensen drøfter i sin bok Norrønt Nid (ISBN 87-7492-321-8 ) ære ut fra det norrøne begrepet "nid". I følge Sørensen er kjernen i dette begrepet beskyldninger med seksuelt innhold. For en mann var det å bli stemplet som homoseksuell, eller sammenlignet med kvinner, dyr, overnaturlige vesen m.m., noen av de verste ærekrenkelsene han kunne utsettes for. Han skriver på side 106: ”Det kan ikke herske tvivl om, at de forestillinger, der ligger til grund for det norrøne nid, er af gammel oprindelse. Et af de beviser, der hyppigst henvises til, er omtalen i Taticus’ Germania (fra omkring år 100) af germanernes straffe mot mænd, der betegnes som ”feje og ukrigeriske og skændige med deres krop” (ignavos et imbelles et corpore infames). Nat. Beckman har gjort opmærksom på, at vi her har en karateristik, der præcis dækker det norrøne bereb ergi. Det bør imidlertid tilføjes, at sammenkædningen af forestillingerne  om homoseksualitet og kvindaktighed i den ene eller anden kulturbestemte sammenhæng og forestillinger om fejhed, umoral eller andre foragtelige egenskaber er almindelig i alle samfund med et markeret maskulint ideal, og især hvor dette ideal er koblet sammen med militante fordringer.

Et sådant samfund finder vi på Island, i det trettende århundrede måske i særlig grad, men også i tiden før og efter. Det var et samfund, der i høj grad byggede individets evne og integritet, og som derfor også var sårbart over for den enkeltes overtrædelse af de love, som samfundssystemet hvilte på. Kravet om selvforsvar og sælvhævdelse var stærkt lang opp i middelalderen, men det sto i skarp modsætning til kristen moral og rettsopfattelse. Denne  modsætning finder vi igen og igjen fremstillet i sagalitteraturen, og det er i denne sammenhæng nidmotivet skal forstås”.

Å beskylde en mann for ergi var det samme som å beskylde ham for ikke å være en riktig mann, dvs. en som kunne tenkes å være seksualobjekt for en annen mann. I lovtekster fremgår at et av de verste skjellsord på norrønt mål var ergi (substantiv), argr (adjektiv), ragr (metase av argr). Å antyde at en mann hadde latt seg bruke som kvinne seksuelt, var den verste form for nid. Å kalle en mann argr var et anslag mot ham selv og hele hans slekts ære.

Fra Arkivverket. No, side 28:

I. Ergi

I norrøn tid var ergi (substantiv), argr (adjektiv av det første) og ragr (omskriving av argr) av dei verste skjellsorda. Ergi kan omsetjast med »umandigheit» eller veikskap, og vart ofte nytta om at ein mann lot seg »bruka som ei kvinne» i ei seksualakt med ein annan mann, dvs. at han spelte den »passive» rolla. 8 Å skulda nokon for ergi var i norrøn tid den verste forma for nid, det vil seia æreskrenking. Samstundes vart den andre parten i ei seksuell handling mellom menn, den aktive parten, ofte ein gong ikkje rekna som niding, ei rekke historier frå sagalitteraturen syner at det berre var den som var argr som vart utsett for spott.

Niden inneheldt alltid skuldingar om maskulin veikskap, og hadde i følgje arkeologen Brit Solli såleis indirekte eller direkte skuldingar om ergi i seg. Kor alvorleg dette vart tatt kan ein sjå i Gulatingslova, der ein mann hadde rett til å drepa folk som kom med skuldingar om at han var argr: Dei ordi som heiter fullrettsord, 9 det er det eine um ein mann segjer um ein annan karmann at han har født barn. Det er det andre, um ein mann segjer det er prova at hin har late seg bruka til utukt. Det er det tridje, um han jamnar han med ei merr eller kallar han tispe eller skjøkje eller jamnar han med noko hodyr. Då skal han bøta full rettsbot til han for det. Då kann han òg drepa den mannen som utlæg, til hemn for dei ordi som eg no har talt upp, um han tek vitne på dei. 10 At skuldingar om ergi blei tatt så ille opp må forståast i kontekst av vikingtidas og mellomalderens æresomgrep som var nær knytt til ein manns maskulinitet, hans evner som vernar av familie og ætt og som krigar. Sagalitteraturen har fleire døme på kor graverande det kunne vera for æra til ein mann å verta skulda for å vera ergi i eit kjønnsleg forhold med ein annan mann, samstundes som det tilsvarande var akseptabelt å vera den andre parten i forholdet. I følgje arkeologen Brit Solli var ergi heller ikkje i alle tilfelle sosialt uakseptert.

Seidmannen var den religiøse vismannen i norrøn tid, og Odin vart sett på som den største seidmannen av alle. Samstundes vart seidmenn generelt og Odin spesielt kopla til ergi.
Det kan synast paradoksalt at den største av gudane blei kopla til noko av det mest nedverdigande av alt. Brit Solli meiner seidmannen sto i ein særskilt posisjon som sette han utanfor dei normene som gjaldt for andre menn. Slik kunne seidmannen vera argr utan at det vart oppfatta som noko nedverdigande, medan andre menn for all del ikkje måtte få dette på seg.

Sitat slutt.

Nid –
ergi – forekommer også i GT og NT:

Jobs bok Kapittel 2 v 10: "Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde?"

Jeremias kapittel 50 v 37: "Sverd over dets hester og over dets vogner og over alle de fremmede krigsfolk blandt dem! De skal bli til kvinner. Sverd over dets skatter! De skal bli røvet".

Jeremias kapittel 50 v 43: ”Babels konge har hørt ryktet om dem, og hans hender er blitt kraftløse; angst har grepet ham, smerter som den fødende kvinnes”.

Jeremias kapittel 51 v 30: "Babels kjemper har holdt op å stride, de sitter stille i borgene, deres kraft er borte, de er blitt til kvinner; det er satt ild på dets boliger, dets bommer er sprengt".

Hos profeten Nahum blir Ninive fremstilt som en kvinne og dets krigere som piker: ”Hun blir avkledd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer og slår seg for sitt bryst” (2,8).

"Se, jeg kommer over deg, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil dra din kjortelfald opp over ditt ansikt, og jeg vil la folkeslag se din blussel…” (3,5).

"Se, det krigsfolk du har hos deg, er som kvinnfolk; ditt lands porter står vidt åpne for dine fiender; ilden har fortært dine bommer” (3,13).

Profeten Esaias kapittel 3 v 12: ”Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt”.

Esaias kapittel 19 v 16: ” På den tid skal Egypten være som kvinner; det skal forferdes og frykte for Herrens, hærskarenes Guds løftede hånd, som han svinger imot det.

Jeremias kapittel 48 v 41: ” Byene blir inntatt, borgene blir stormet, og Moabs kjemper blir på den dag til mote som en kvinne i barnsnød.

Jeremias kapittel 49 v 37: ” Se, som en ørn farer han op og flyver og breder sine vinger ut over Bosra, og Edoms kjemper blir på den dag til mote som en kvinne i barnsnød.

Jeremias 49 v 24: ” Damaskus er motløst, det vender sig til flukt, forferdelse har grepet det; angst og veer har grepet det som den fødende kvinne”.

I Paulus' første brev til Timoteus kapittel 1 v 6 leser vi disse nidord: "Når du lærer brødrene dette, da er du en god Kristi Jesu tjener, idet du nærer dig med troens og den gode lærdoms ord som du har fulgt. Men vis fra dig de vanhellige og kjerringaktige eventyr; øv dig derimot i gudsfrykt!"

Nå avslutningsvis til en nidkjær paulianer som anklager ny-gnostisismen i Grace Panorama:

DEN GAMLE GNOSTISKE LÆRDOMSFORM

"En av de mest markante begrepene innen gnostisismens lære, var at frelse var oppnåelig i det mennesket gjenopplivet og gjenoppdaget sitt eget guddommelige potensiale i sin egen ånd, i det indre mennesket. Gjennom "gnosis" - kunnskap i åndelige ting, kunne mennesket dermed stige opp fra en tilbakesatt tilstand, og inn i "lysets nærhet og virkelighet". Det er fra dette en siden har avledet begrepet med "vekkelse", - det er i sin opprinnelse et gnostisk okkult åpenbaringsbasert uttrykk som skulle beskrive det som skjer når mennesket tok imot denne nye åndsåpenbaringen. Det var ikke det minste rart i at Paulus tente på alle pluggene av raseri da han oppdaget hva djevelen drev med, og at han hadde klart å slå en bresj i muren og sluppet inn i menighetene med denne frafallslæren. I sitt vesen er gnostisimen en "annen vei til frelse, gjennom vekkelsen av det indre mennesket". Dette utskjelte Paulus i sitt sinne, og kalte det for "...motsigelsene fra den kunnskap (gnosis) som falskelig kalles ." Og han kalte det for "..det vanhellige tomme snakk..", og "..kjerringaktige eventyr..", og "et annet evangelium, en annen Jesus, en annen ånd..". (1.Tim.4 og 6; 2.Tim.3; 2.Kor.11; Gal.1; Tit.1, 10-16).

De som gjennom de siste ti, tjue, årene har latt seg dåre av denne falske kunnskapsåpenbaringen fra trosbevegelsen, har i praksis latt seg dåre av slangen, og Paulus sine beske ord fra 2.Kor.11, 3-4 rammer slike dårekristne midt i "trynet":

"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva MED SIN LIST, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.

For om det kommer en til dere og forkynner
EN ANNEN JESUS* som vi ikke har forkynt, eller om dere får EN ANNEN ÅND**, som dere før ikke har fått, eller ET ANNET EVANGELIUM***, som dere ikke før har mottatt, tåler dere det så gjerne."

Sitat slutt.

* de nidkjæres Jesus - som truer med helvete, straff og evig pine
** nidkjærhetens ånd - som opptenner vrede, griper til sverd og slår i hjel
*** de nidkjæres evangelium - som dyrker guden Nidkjær
 

***

Men efter jer skal der komme mennesker af et forstokket sindelag, som af uvidenhed eller ved bedrageri vil undertrykke mange ting, som jeg har talt til jer, og som vil lægge ord i min mund, som jeg ikke har lært jer; således vil de så ugræs i den gode hvede, som jeg har givet jer til usæd i verden.

Da skal Guds sandhed lide under synderes selvmodsigende vidnesbyrd; for således har det altid været, og således vil det vedblive at være. Men den tid vil komme, da de ting, som de havde skjult, vil blive åbenbarede og gjort kendte, og da skal sandheden gøre dem, som var bundne, frie.

Urevangeliet 44 7-8


Den fordomsfri ser sandheden
i de forskjellige religioner.

De snæversynte ser kun forskjellen
imellem dem.

Kinesisk ordsprog

***

Under utvikling. Sist oppdatert 31.11.04 - 07: 37

Tilbake til artikkelmenyen