Paulus, en kjetter? Tilbake til artikkelmenyen

Av Arne Garborg (1851-1924), kort utdrag fra boka Jesus Messias som utkom i 1906, oversatt til bokmål av Anne Lofthus Solheim og Rolf Erik Solheim.
 

***

Paulus (og hans disipler) med sine 13 eller 14 brev, fyller halve Nytestamentet. Etter innholdet å dømme, tilhører Hebreer-brevet like mye Paulus som noen av de andre. Det var da også Paulus (med noe assistanse fra Johannes evangelium [62]) som senere skulle komme til å etablere Kirken.

Paulus var fariseer og ble værende det (Apg. 24.14–15; Fillip 3.5), om enn han stod kristelig fri i sitt syn på Moseloven. Han møtte aldri Jesus, og av apostlene kan han ikke ha lært noe. Den kristendom han forkynner har han fått "ved åpenbaring av Jesus Kristus" (Gal. 1.12; sml. 1. Kor. 11.23; 15.3; 2. Kor. 12.1–7; Ef. 3.3). Han kaller det da også iblant for "mitt evangelium" (Rom. 2.16; 16.25; 2. Tim. 2.8; sml. 1. Kor. 15.1–2).

Etter Damaskus-dagen (åpenbaringen på veien dit – overs. anm.) dro han ikke til apostlene i Jerusalem, men til Arabia (Gal. 1.17 [63]). Han behøvde ikke å tale med apostlene. Han kjente messiastanken fra de skriftlærde. Hans omvendelse ble den at han kom til å sette Jesus i sammenheng med Esaias 53. Det er da han har fått tanken om en lidende Messias, og Jesus er blitt noe helt nytt for ham. Han dro ikke til Jerusalem før tre år senere (Gal.1.18). Og han hadde ikke noe ønske om å lære noe der, han ville bare "bli kjent med Peter". Noen annen av apostlene møtte han ikke i Jerusalem "bortsett fra Jakob, Herrens bror", forteller han [64].

Paulus ønsket å være helt for seg selv. Jamvel utsagn om slikt som de 12 måtte ha vært med om, om det nå var sant, – som etablering av brodermåltidene (1. Kor. 11.23) – , dette "får" Paulus levert av "Herren". Lett å forstå er det ikke. Jesus har på ingen måte vist seg misfornøyd med sine gamle disipler. Det synes heller å være slik at de hadde mesteren med seg i alt (sml. Apg. 10.9–16, jamvel der Peter får en åpenbaring om frelse for hedninger). Men Paulus anser seg selv som spesielt utvalgt. Spesielt utvalgt er han til hedningapostel (Gal. 1.16) og visst er det sant, at  hedningapostel ble han. Han forkynner i 14 år det han kaller sitt eget evangelium før han rådfører seg med de andre apostlene om det. Det var dette evangeliet om "Guds nåde" som det falt lettere for hedningene å skjønne, enn Jesu gledebudskap om Guds rike. Skjønt Kirken senere så seg tvunget til å justere også Paulus-evangeliet. Og jamvel måtte det til en "åpenbaring" før han kom seg for å legge det fram for dem, dvs. for de av apostlene "som gikk for å være noe – hvor store de var, er meg det samme" skriver han (Gal. 2.2, 6).

Men hans "evangelium" bestod prøven godt. "De som gikk for å være hovedpilarer, Jakob, Kefas og Johannes",  – de to mest berømte nevner han sist, og særlig er Peter godt gjemt –, de "så", forteller han, "at evangeliet for de ikke omskårne var overlatt til meg, og for de omskårne var det overlatt til Peter" (sml. Apg. 10.1 m. flg.). Og "de påla meg intet videre". Om Paulus den gangen presiserte særtrekket ved "sitt" evangelium, det sier han ikke noe om. Men den tolking av døden på korset som er fundament i hans lære, har knapt vært apostlene imot [65]. Om en slik lære ikke var etablert i den første tiden (Apg. 2.14–36; 3.12–26; 4.24–30; 7.52–53), så varte det ikke lenge før den ble akseptert. I Apostelgjerningene 13.39 legger Paulus i Antiokia fram læren om "rettferdiggjøring" ved Kristus, og han blir ikke motsagt, heller ikke av forfatteren Lukas. I følge Galaterbrevet 2.9 går da apostlene med på at Paulus påtar seg ansvaret for hedningene.

Det plaget Paulus at han var kommet med så sent at han aldri fikk truffet Mesteren (sml. 1. Kor. 15.8–9). Han kaller seg også "den aller ringeste av alle de hellige" (Ef. 3.8; 1. Kor. 15.9). Men "mindre mann enn de såre store apostler", det vil han ikke være (2. Kor.11.5; 12.11; 1. Kor. 15.10). I Antiokia sa han Peter imot "like opp i øynene" (Gal. 2.11–12). For om disiplene lyttet til Jesus mens han var på jorden, så fikk Paulus sin informasjon via åpenbaringer fra Kristus i Himmelen (2. Kor. 12. 1–7;  Gal. 1.12).  I slike stunder taler "Herren" til Paulus som om han var den eneste apostelen. Se for eks. Apg. 26.15–18 der Paulus lar Jesus si mer enn hva rett skulle være i følge Apg. 9. 6 [66]. Når Paulus kommer med læresetninger som han har "fått" gjennom særlig åpenbaring – slik som den at Kristus døde for syndere (1. Kor. 15.3), eller den at Kristus "gav seg selv til løsepenge for alle" (1. Tim. 2.6–7) – , så ønsker han å bli trodd like mye som Jesus selv. Og er det dessuten noe han sier uten å ha fått åpenbaring om det, så poengterer han ikke alltid dette ved å si: Dette sier bare jeg, Paulus.

Han taler av og til fullstendig som om han selv var Messias: "Se, jeg, Paulus sier dere…" (Gal. 5. 2). Ja, han deltar faktisk selv i soningsverket og sier: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som ennå mangler i Kristi trengsler." Han hjelper jamvel til med å "fullføre Guds ord" (Kol. 1.24–25). Han setter også seg selv opp som mønster: "Hva dere har sett hos meg, gjør det!" (Fillip.4.9). Timoteus prises fordi han har "etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett, min tro, min langmodighet, min kjærlighet og min tålmodighet" (2. Tim. 3.10 [67]).

Paulus har vært en begavet mann. I de første tider i Kirken ble han jamvel noen steder satt like høyt som Jesus [68]. Og hos oss er han nesten kommet i stedet for Jesus. Men han er blitt tynget av Loven. Slik var det ofte med fariseerne fordi de tok Loven så bokstavelig, at det ble   overformynderi i stedet for faderlig veiledning. Og da kan Loven bare duge til en sak: "til å gjøre synden levende", til å vekke "syndserkjennelsen". "For begjæret kjente jeg ikke dersom loven ikke hadde sagt: Du skal ikke begjære!" sier Paulus (Rom. 7. 7). Her underviser han på en måte som lett lar seg mistolke, at "viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke" (7.18 m. flg. [69]). Og så har han "mottatt" at "Kristus døde for oss" (1. Tes. 5. 10; 1. Tim. 2.6 m. fl. Steder), at vi blir "rettferdiggjort", og vi får "soning" gjennom Kristus når vi tror (Rom. 5. 11 m. hnv.). "Som en lønndom" taler han "Guds visdom den skjulte" (1. Kor. 2. 6–8).

Den korsfestede Jesus Kristus er det eneste Paulus vil vite noe av.

Her og der, og mest i de etterpaulinske brev, spøker offertanken som siden er blitt Kirkelære. Av og til får vi i det hele en påminnelse om at Jesu etterfølgere holder på å etablere seg som sekt. "La oss gjøre det gode mot alle", (Gal. 6.10), "men mest mot brødrene i troen". Se også 2. Korinterbrev 6.14–17. Forutsetningen for å komme med i sekten er å tro. De som tror er gjennom troen, Guds barn (Gal. 3.26; 5.5–6). Men helt tydelig blir sambandet mellom tro og gjerning ikke. Se den kompliserte tankeføring i Romerbrevet 3 og 6.15–23.

Men at Paulus ikke har levd på den offerlære som senere ble Kirkens credo. Det ser vi av Romerbrevet 6. 1–11 og flere steder. Han forkynner nok tro, om troen ellers "ikke er hver manns sak" (2. Tes. 3.2). Men om en har tro, så skal en ha denne tro "hos seg selv for Gud" (Rom. 14. 22). I livet er det kjærligheten det gjelder. "Om jeg har all tro slik at jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, så er jeg intet", sier Paulus. "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten (1. Kor. 13.2, 13).  Og gjerningene våre er det som skal dømme oss (Rom. 2.6–11; 8.13; 1. Kor. 3.8, 14; 6.9; 2. Kor. 5.10 m. fl. st.). "Den rettferdighet ved Loven" som Paulus fordømmer er den fariseiske overfladiske rettferdighet (sml. Gal. 5.3). I sin grunntanke gjelder Loven som hos Jesus, og hele Loven kan sammenfattes i følgende: "Du skal elske din neste som deg selv". "Kjærligheten er oppfyllelsen av Loven" (Rom. 13.8–10; Gal. 5.14). Av menighetene sine krever da Paulus med sterke ord at de ikke lenger skal tjene synd, men være tjenere for rettferdighet (Rom. 6.18). Tro er nok nødvendig (Rom. 10. 9–10), men vi blir dømt etter våre gjerninger. La oss da "rense oss fra all urenhet i kjød og ånd og fullføre vår helging i Guds fostring" (2. Kor. 7.1). For om vi lever etter kjødet så skal vi dø, men om vi døyver kroppens gjerninger ved ånden, så skal vi leve. I brev etter brev krever han gode gjerninger (Rom. 2.6–11; 12. 9–21; 13. 8–10; 1. Kor. 3.14–15; 13. 4–7; 2. Kor. 5.10; Gal. 5.19–22 m. fl. st.). Det kristelige livskravet samler han i utsagn som disse: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode" og "Bær byrdene for hverandre og oppfyll således Kristi Lov."

Når det gjelder messiaslæren er Paulus fullt ut rabbiner likedan som forfatteren av Johannes evangelium. Messias er "etter kjødet kommet av Davids ætt" (Rom. 1.3; 9.5). Men i ånden er han "det andre mennesket" og "Herren fra Himmelen" (1. Kor. 15.47; Ef. 4.8–10 [70]). "Messias er uten synd, men "i syndig kjøds lignelse" (Rom. 8.3). Hans rette tilværelse er ånden (2. Kor. 3.17). Han er overhode for Kirken, og Kirken er legemet hans (Rom. 12.4–5; 1.Kor.12.12; Ef.1.22–23). Og liksom alle ting er "av Faderen", slik er alle ting til "ved" Kristus (1. Kor. 8. 6, sml. Joh. 1.3). I Hebreerbrevet "bærer han alle ting ved sin krafts ord", om han nå ennå ikke er selve "Ordet". Han er "avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen" (1.3). Men i Paulus-brevene er det fremdeles Gud som vekket Jesus fra de døde (1. Kor. 15.15). Også Messias skal til sist underordne seg Gud (1. Kor. 15.28; sml. Åpb. 21. 3–4).

Kirken har levd på Paulus og tøyd hans soningstanke lenger enn det som var riktig. Men fordi Paulus var så tøyelig, ble han etter omstendighetene en forutsetning for framgang. Kirken utnyttet Paulus så langt som det behøvdes for hedningfolket (og litt til?). Derved klarte Kirken å opprettholde seg selv gjennom mørke tider og hjalp hedningfolkene framover og berget Bibelen. Bibelen ble, alle innblandinger til tross, holdt såpass ren at Jesu tanker igjen kan våkne når tidene etter hvert lysner. Uten Paulus og den etterfølgende hedningkirken var nasareeren, etter alt hva vi nå kan forstå, gått i glemselen.

10. Hedningkirkens seier?

Den hedenske verden kunne ikke tro på Faderen.

Alt som var Gud var Herre, mer herre enn jamvel de største herrene på jorden. All Guddom hadde da også veldigere og strengere krav og var sterkere og hardere i sine refsinger. Om en ville gjøre en Guddom til lags, måtte en for det første leve så rimelig en kunne, men særlig måtte en alltid huske blot og bønn som Guddommen ønsket, eller hadde krav på. Dette måtte en særlig huske når en hadde å gjøre med den høyeste og sterkeste Guddommen.

Den "Gud Fader" som Kirken etter hvert etablerte ved hjelp av en skarpslipt tolking av Paulus, han var med sin "Faderkjærlighet" mye farligere enn de gamle gudene. Han var nemlig både større enn dem, altseende og allvitende og dessuten alene om makten. Det som dessuten hjalp var at han en gang hadde mottatt et blot så storveies at det hadde sonet hans vrede for all tid, når en bare utnyttet dette blotet på rett måte. Et helt fullkomment menneske ved navn Kristus,  som dessuten var noe mer enn menneske, en halvgud eller noe slikt, hadde av egen fri vilje latt seg ofre ved korsfestelse for syndene våre, ja, for alle syndene våre. Så sant vi nå på rett måte deltar i dette soningsverket, så demper vi Guds vrede og får nåde i stedet. Jesu krav: Synd ikke mer! – dette skjønte ikke den hedenske verden. Synden måtte få plass, og den fikk plass. Da synden ikke kunne dø, så måtte Loven dø. Dette var det store gledebudskap som Kirken bar fram etter Paulus tid. Gjennom Kristus var Loven opphevet og Guds strenge krav til oss gjaldt ikke lenger. Det gjaldt bare å tro, og dessuten leve så gudelig en kunne. Om en syndet, så fikk en tilgivelse gjennom Kirken – av den Kristi fortjeneste som den hadde råderett over – for anger og en passende bot. Kristendommen ble en tilforlatelig lære som alle kunne være med på. I stedet for gledebudskapet for de fattige, kom gledebudskapet for syndere: En kunne nyte det gode liv og likevel slippe lett gjennom skjærsilden i Hades. Og i stedet for å elske nesten, kunne en forfølge de som ikke hadde den rette tro, og dette var vel så viktig. Men de som levde et hellig liv, de hjalp til med å øke den skatt av fortjeneste som Kirken hadde liggende til å sone synder med.

Synderes vilkår ble lettere og lettere. Til sist kunne en rett og slett for en billig penge kjøpe seg syndsforlatelse. Ja, en kunne kjøpe tilgivelse for de synder en ennå ikke hadde begått på samme måte som en kunne kjøpe nåde for syndere som allerede befant seg i skjærsilden. "Soningen" var blitt fullkommen.

Protestantene gjenopptok senere kravet om anger og tro. Og gode gjerninger skulle følge troen om de var aldri så nytteløse til å vinne Himmelriket med. Men kravet om gode gjerninger ble atter en gang tolket bort.

Saken var den at gode gjerninger var farlige. Vi ville så gjerne bygge på dem, men bygge på gode gjerninger ble den direkte veien – ikke til skjærsilden som i protestantkirken var slukket –, men til selve det evige Helvete. Siden vi var syndere i bunn og grunn kunne vi ikke gjøre gode gjerninger. Til og med det beste dagsverk ble i Guds øyne til synd, det ble som et "tilsølt kledebon." Det ble da likegyldig enten vi syndet på den ene eller andre måten. Ja, å synde skikkelig ble vel så bra, for da var vi trygge for den største faren: Gjerningshelligdom. "Synde grundig, bare tro!" hadde en trosgigant [71] uttalt. Denne giganten hadde rett: Om en syndet, men så trodde og bad, så fikk en tilgivelse som var likeså virksom som om en aldri skulle ha syndet. Og dessuten var en trygg mot all gjerningshelligdom. "Synd og nåde" ble sann kristendom, og røveren i Lukas-evangeliet ble det rette kristelige mønster. Ingen kunne jo gjøre hva Jesus hadde sagt, og da fikk en heller tro på det som Paulus hadde sagt. Tanken om å elske nesten forsvant til den milde grad at Kirken sendte den rike mannen til Himmels med stor stas, om han så hadde sultet Lasarus aldri så mye. Og Jesu egne ord: Vær fullkomne liksom Faderen i Himlene er fullkommen! – disse lød nå som ren bespottelse i "Kristi Kirke".

Så langt hadde den mistolkede Paulus vært til god hjelp. Fra en annen kant fikk Kirken ytterligere assistanse av den mistolkede Johannes.

Israelstanken om en eneste Gud føltes i lengden kald og streng for hedningfolkene. De kirkelige helgener som kom inn tidlig for å erstatte gamle halvguder og husguder, hjalp vel noe. Men det føltes i grunnen ganske ensomt i verden.

Så begynte den uklare Logostanken i Johannes 1.1–4 å lokke. Sakte men sikkert ble så Jesus omdiktet.

Kirkefolket glemte Menneskesønnen, og allerede i Apostelbrevene er han borte. Desto mer framstod "Guds Sønn", og dette begrepet ble tolket etter hedensk skikk. Når Kristus var sønn av Gud, så var han selv Gud. Og stod det ikke skrevet: Ordet var Gud?

Kikerlæren om verdens frelse tok samme retning. Et menneske kunne ikke ha frelst verden, og heller ikke en halvgud, tenkte de hedningkristne mer og mer. Forskjellene var ikke alltid så tydelige. "Gud", "halvgud", "guddommelig menneske" var benevnelser som lett gled om og i hverandre. Konger og keisere hadde så titt vært guder. Keiseren i Roma var Gud rett som det var. Og skulle ikke Guds Sønn, verdensfrelseren, Ordet som var hos Gud, og var Gud – skulle ikke Kristus være like stor som keiseren [72]?

Behovet for flerguderi vokste med hedningkirken, Gudesønnen ble Gud for flere og flere. At han hadde dødd spilte ingen rolle når han egentlig var gjenoppstått. Ja, at han hadde vunnet over døden, at han selv hadde satt livet til og selv tatt det tilbake (Joh. 10.18), det viste nettopp at han var Gud. Jesu guddom ble mer og mer funnet "åpenbart" i Johannes.

Hos jødekristne levde messiastanken, og hos opplyste hedningkristne levde den i en mer eller mindre omtolket versjon. Men den greske og romerske allmue hatet jødene, og de kristne blant disse hatet jødene mest. Var det ikke nettopp disse som hadde korsfestet Herren? Strømmen i den hedningkristne Kirken førte bort fra den jødekristne Kirken. Om de opplyste i hedningkirken ikke var med på dette, så fantes det utsagn i skriftene som kunne vekke mistro mot disse opplyste når de ikke fulgte mengden. Slike utsagn får gjerne stor makt når forkynnere som selv vil ha makt misbruker dem.

Den gamle apostoliske kristendommen ble etter hvert i mindretall. I første del av det fjerde århundre ble føreren for dette mindretall Arius (Presbyter i den jødekristne Kirken i Aleksandria) anklaget for vranglære. Og kirkemøtet i Nikea dømte Arius og vedtok samtidig ved votering med flertall at Jesu guddom skulle gjelde. Dette skjedde i året 325.

Fra tømmermannshytten i Nasaret via Golgata til Gudestolen i Himmelen, det er det største eventyret i verdenshistorien. Og nå hadde de hedningkristne to guder.

Noe annet var også vunnet om enn det ikke ble nevnt. Når Jesus var menneske og i tillegg Gud, så hadde menneskeheten gjennom ham nådd sin høyeste drøm. Drømmen om Eden var blitt sannhet. "Liksom Gud", ja, helt og fullt sammenvokst med Gud, der stod nå mennesket  Jesus fra Nasaret. Ingen hadde kunnet tenke seg, eller ens våge å tenke tanken ut. Men som en gripende drøm har den ligget bakom hele det ellers ganske fantastiske Nikea-verket.

Å tenke sine tanker tvers igjennom, det gjorde de ikke i Nikea. Skulle Jesus være både Gud og menneske samtidig, så måtte han ha både den ånd som var "Sønnen i Guddommen" (ellers var han jo ikke Gud), og dessuten måtte han ha hel og full menneskeånd (ellers var han jo ikke menneske). Disse to endeløst forskjellige ånder, den uskapte og den skapte, måtte dessuten være så helt sammenvokst at Gud og menneske i Jesus ble "en person". I tillegg måtte de være så lite sammenvokst at Jesus i Guddommen kunne være bare Gud. Jesus måtte altså være en person og to personer på en gang. Dette er hva som i logikken kalles selvmotsigelse.

Men for Kirken var selvmotsigelser bare småtteri. Kirken viste det nok en gang på kirkemøtet i Konstantinopel et halvt århundre senere. Hedningkirken var da kommet enda mer til makten. Og slik fortsatte den med å skape guder. "Ånden" – som i følge Lukas er en Guds kraft (24.49) og som også Jesus var fylt av (4.1) – , den kom nå også i støpeskjeen. "Guds Ånd" ble likestilt med Ånden Gud. Den "personlige gud" ble to personer. Med den halvdel av Jesus som var Gud fra år 325, ble derved gudspersonene tre i antallet. Det hedningkristne folket hadde nå tre guder. Med disse i tillegg til helgenene har de siden kunnet klare seg.

Men Kirken hadde i virkeligheten en Gud som tidligere. Den slo fast med klare ord og til trøst for seg selv og de jødekristne, at det bare var "personene" som var tre. "Gud" var en slik han tidligere hadde vært [73]. Etter mye strid og lange forfølgelser – refsing av de gammeltroende og belønning for de nytroende – ble treenigheten til sist en allmenn sannhet i Kirken. På denne eventyrlige enighet mellom israelstro og hedningtro lever Kirken ennå. Luther og Calvin fikk bare gjort ende på de kirkelige halvguder. Treenigheten ble fra først av støttet opp med kunstige bibeltolkninger. Her og der var det også feilskriving i håndskriftene som lot seg utnytte. Men i det femte århundre var det i Nord-Afrika en gammeltroende vandalkonge som forfulgte den nye tro likedan som de nytroende forfulgte gammeltroen. Biskop Vigilius fant på et råd mot ham: Han laget et nytt bibelord til støtte for treenigheten. Et utsagn av Johannes laget han. Og Kirken som sårt kunne behøve et slikt bibelord, passet det inn i et av Johannes-brevene så snart det gavs mulighet til det. Og der står det ennå. Det er 1. Johannes-brev 5.7 og gjelder utsagnet om "de tre som vitner i Himmelen". Allerede på Luthers tid visste de lærde at utsagnet var falskt. Luther strøk det i sin bibeloversettelse og lyste harme ord over enhver som våget å sette det inn igjen. Men treenigheten holdt Luther på. Og den falske lære trakk det falske bibelordet etter seg på nytt [74]. Nå erkjenner selve kirkebibelen at utsagnet om de tre i Himmelen "mangler i de fleste håndskrifter" (eller rettere sagt "i alle gamle håndskrifter").

Det finnes de som tror at Kirken omsider vil gjenfinne Jesu tro: "Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en!"

Med læren om soning og treenighet var grunntrekkene i Kirkens kristendom ferdig utformet. Kirken hadde vunnet. Verden var blitt "kristnet" helt opp til keiseren (til tross for Mat. 20.25–27 m. hnv.. Hadde Jesus stått fram etter denne tid, var han blitt brent på bål om ikke korsfestet, fordi han ignorerte Loven (dvs. Bibelen i hedningkristelig tolkning) og templet (den hellige alminnelige hedningkristelige Kirke), fordi han ikke trodde at Faderen og Sønnen og Ånden var den eneste sanne Gud. Kirken har brent mang en ærlig mann for langt mindre!

Avslutning

Slik jødene hadde gravlagt Jesus, slik hadde hedningene gravlagt tankene hans.

I stedet for å lytte til hva Jesus egentlig sa, så har verden nå snart i 2000 år kranglet med seg selv om hvem Jesus var. Og i stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus.

Men Kirken ble til et rike av denne verden, og senere ble den en tjener for riker av denne verden. Den holder vakt over kroner og herredømmer og eiendommer og pengeskrin, og hjelper med å holde styr på de fattige som er utarmet av sult, eller som slåss med de rike om deres rikdommer. Sanne Jesusdisipler som ikke fant at de kunne være med på slik vakttjeneste, men heller fant grunn til å si med Jesus: "usalige er de rike!" – de ble dømt og fordømt, jevnt og trutt, både av verden og av verdens Kirke.

Men det finnes også tegn til framskritt. Jesu disipler – som ennå eksisterer mer eller mindre skjult, mer eller mindre klarsynt, innenfor Kirken og utenfor – , de blir ikke brent på bål lenger. Og her og der begynner folk å lytte til dem. Selve Kirken, med alle sine lærestrider og villfarelser, har faktisk berget grunntrekkene i Jesu lære gjennom mange forskrekkelige trollbunner og skodderiker. Kirken synes å få mer sans for nasareeren etter hvert. Det er ikke få kirkeledere som i senere tid har begynt å nærme seg Jesu tanker igjen.

Kanskje var det nettopp dette Kirken skulle gjøre: Å forvare skriftene og tukte folket så de kom så langt at de selv kunne lese skriftene og forstå Jesus, og se at det å elske sin neste som seg selv, det er den eneste sanne egoisme?

Om en ser utover verden nå om dagen, kan en finne at den mer enn noen gang tidligere er et Satans rike. Men om en kikker litt nøye etter, vil en oppdage tegn på at Satansveldet har hatt sin beste tid. Hvem vet? Brodertanken kan ennå få nytt liv. Jesus kan i sannhet komme til å stå opp fra de døde.

***

Boka kan i sin helhet leses
her

Les forøvrig 
Paulus, en vranglærer?

Tilbake til artikkelmenyen

[62] Forfatteren av Johannes evangelium kan ikke ha kjent til Paulus lære. Forskjellen er for stor: i Johannes er Jesu gjerning fullført før lidelsen (17.4). Hos Paulus er det lidelsen som er Jesu gjerning. Men Pauluskirken vokste seg så sterk at den til sist kunne inkludere både Johannestanker og forskjellig annet, men den ble likevel værende en Pauluskirke.

[63] Apostelgjerningene forteller om omvendelsesopplevelsen hans tre ganger: 9.3 og flg. 22.6 - 16; 26.12 - 18. men her sies ingen ting om Arabia. Her blir det fortalt om Paulus i Jerusalem like etter Damaskushendelsen, og de to ganger: 9.26 og 22.17. På det siste stedet er det Paulus elv som forteller i en tale.

[64] Den bror til Jesus som het Jakob i Mat. 13.55 var ikke med blant disiplene i Johannes 7.5, sml. Apostelgjerningene 1.14.

[65] Her bør en bortse fra Jakob om en vil tro at Paulus har vært så lempelig at Jakob i henh. Til 2.22, 24 i brevet sitt kunne ha vært enig med ham. I henh. Til Apostelgjerningen 12.2 va Sebbedeussønnen Jakob drept før dette møtet ble holdt (Gal. 2.10 m. henv.).

[66] I henh. Til Apg. 26.17 sender Jesus selv Paulus til hedningene i Damaskusvisjonen. Ja, han taler om helliggjøring "ved troen på meg" nøyaktig i følge Paulus egen lære i vers 18.

[67] Ikke alle tror at disse tre siste brev er fra Paulus, men Kirken tror det.

[68] Ad. Harnack: "Sorzur" Geschichte der Entstehung des N. Test." II.

[69] Kirken har siden gjennomført denne tanken slik: Det står ikke i vår makt verken å ville eller å utrette det gode.

[70] De kristne er også "forutkjente" og "forutbestemt til å bli likedannet etter Guds sønns bilde" i Rom. 8. 29 og med henv. Paulus er flere ganger inne på den rabbinske tanken om tidligere tilværelser.

[71] Overs. Anm.: Garborg sikter her til Lars Oftedal som døde samme år som Jesus Messias kom ut. Det er trolig at han ønsket å beskytte hans familie ved å la være å nevne ham med navn.

[72] Hvor lett det kunne være i den gamle verden å nå guddommelig status, ser vi til eksempel av Apg.14.11 - 12, hvor Paulus og Barnabas blir til Hermes og Zevs, og presten ved Sevshoffet fører fram okser og kranser til blot. Se også Apg. 28.6.

[73] Helt utformet var denne læren først i det sjette århiundre med den Athanianske trosbekjennelsen (som Athanasius ikke hadde noe med å gjøre) om "treenigheten". Dette ordet (gresk trias, av latinsk trinitas) er like ubibelsk som denne lære.

[74] Rydberg: "Bib. Læra" side 12 og flg.

Tilbake til artikkelmenyen

kan i sin he