Kirkens intellektuelle uredelighet Tilbake til artikkelmenyen

***

Forfatteren Philip Houm dvelte ved den intellektuelle uredelighet som den kristendomsform kirken representerer – mer eller mindre ifølge sin natur – uavlatelig oppfordrer til. Etter utgivelsen av boka Mannen fra Nasaret og Den norske kirke (1958), ble han sterkt kritisert for sin intellektuelle redelighet. Best var det om steinene på marken hadde talt.

Kirkens nidkjære representanter ville aldeles ikke høre snakk om "nyere strømninger i forskning og tenkning, strømninger som – hvis de ble tatt alvorlig – ville bety døden for den ortodokse kristendom og tilgrensende retninger", sier han. Boka ble på ytterste høyre fløy karakterisert som en satanisk list; den ”bidrar til et gudløst og moralsk forsumpet folkeliv", skrev man, og bokens opphavsmann ble jevnført med en spyflue.

I den neste boka som kom ut i 1965 - Hvem var han? - tar han til motmæle mot den saliggjørende, fordømmende og fordummende kristendomsform som Kirken representerer:

"Det er ikke uredelig å bekjenne seg til en såkalt rettroende teologi, med de barokke konsekvenser denne oppfatningen i dag fører med seg. Men uredelig er det å unnlate å gi menneskene skikkelig opplysning om at det eksisterer andre former for kristendom – dersom man har tatt på seg den oppgaven å være prest eller pressemann eller lærer eller skolebokforfatter eller publisist.

Det er ikke uredelig å ta Jesus til inntekt for et konservativt syn på kjønnslivet, skriver han - det er bare selsomt. Men det er uredelig hvis en teolog, i denne og andre forbindelser, om og om igjen taler om ”Jesu klare ord”; en teolog må vite at de enkelte, løsrevne Jesus-ord ifølge sin natur alltid vil være tvilsomme, han må vite at vi ikke har et eneste Jesus-ord direkte overlevert. Selv om han ikke vil gå med på at tradisjonens veier er mange og snirklete, kjenner han problemet om avskrifter og avskrifters avskrifter.

Det er ikke uredelig å være blåøyd i sitt syn på evangelienes historiske troverdighet. Men uredelig å late som om man er blind, late som om man ikke ser det faktum som har vært et faktum i mer enn et halvt århundre, nemlig at disse skriftene i hele sitt grunnpreg er oppbyggelseslitteratur.

Det er ikke uredelig å mene at Jesus var ”Guds sønn” i metafysisk forstand, hva man nå enn kan mene med en vending som denne. Kanskje man mener at ”jomfrufødselen” er en historisk begivenhet; i så fall ikke uredelig ment. Men uredelig er det å se bort fra den kjensgjerning at historiene om Jesu fødsel og avstamning tilhører den yngre lag i evangelietradisjonen. Tydelig at de eldste menighetene ikke har kjent disse historiene. Uredelig - hvis man opptrer som en veileder eller forkynner – å fortie at man i dag må lete med lys og lykte hvis man vil finne en ledende luthersk teolog som er villig til å godta disse vakre beretningene som autentiske. Uredelig dessuten å underslå det faktum at den antikke verden var ganske rik på gudesønner.

Det er ikke uredelig å bekjenne sin tro på at mannen fra Nasaret var et sant menneske. Men uredelig i samme åndedrag å tillegge denne person egenskaper som vi ikke med vår beste vilje kan kalle annet enn overmenneskelige.

Det er ikke uredelig å tro på bibelens historier om oppvekkelser fra de døde. Men uredelig å ignorere at den antikke, ikke-bibelske litteratur kan fortelle oss om en lang rekke slike oppvekkelser. Uredelig å fortie at man den gang var tilbøyelig til å finne slike fenomener rimelige, når man skulle skildre betydelige personer. At oppvekkelsene kunne finne sted, var like sikkert som at onde ånder kunne la seg utdrive”.

Det ubehageligste eksemplet sparte Philip Houm helt til slutt. Det hadde med skoleundervisningen å gjøre - og til det knyttet det seg en personlig opplevelse, skriver han på side 16: "Sammen med en skolebok-forfatter holdt jeg for et par år siden foredrag på et møte for lærere i kristendomskunnskap. Mannens navn behøver jeg ikke å nevne her, jeg innskyter bare at jeg tror han er et av de mest rettskafne mennesker jeg har truffet i mitt liv – det var i det minste mitt inntrykk av ham. Under diskusjonen stilte jeg ham et spørsmål som var meg meget på hjerte å få svar på, fordi jeg visste jeg ville få et ærlig svar.

Det dreide seg om Matteusevangeliet.

Vi vet jo ikke hvem som har ”satt i pennen” like lite som vi kjenner noen av de andre evangelistene – Markus muligens unntatt - og kan ikke regne med noen gang å få vite det. Den tradisjonelle kirkelige oppfatning går ut på at det skriver seg fra apostelen Matteus. Flere og flere forskere i våre dager betrakter denne teorien som urimelig av en rekke grunner. Blant annet ville det være altfor besynderlig om en apostel som i sin tid vandret sammen med Jesus, skulle bygge på et skrift (Markus) som ikke har et øyevitne til opphavsmann. Det er mildt sagt at problemet har interesse for andre enn teologer. Når apostelen Matteus ikke er ”forfatteren” (eller om man vil si ”redaktøren”) mister jo evangeliet sin hellige apostoliske autoritet, som det har levd høyt på i snart to tusen år. En autoritet som har vært så meget mer enn skjebnesvanger som dette evangelium av mange grunner innbyr særlig kraftig til dogmatisk misbruk, – det er fremfor alt på grunnlag av dette evangeliet mange prøver å forvandle kristendom til en lovreligion…

Mitt spørsmål til lærebok-forfatteren var enkelt, det lød slik: I en av de lærebøkene De har vært med på å utgi, skriver De på en slik måte at både elever og lærere må få inntrykk av at det er apostelen Matteus som har forfattet det evangelium som går under hans navn. De sier det ikke direkte, men alle lesere som på forhånd er ukjent med problemet, må tro at det dreier seg om et faktum. Nå spør jeg Dem all i offentlighet her fra kateteret: Hvordan kan De skrive sånn som De har gjort - De kan da ikke bekjenne dem til kirkens tradisjonelle oppfatning i dette sentrale spørsmålet?

Nei, svarte mannen – også han fra kateteret – Jeg er helt enig med Dem. Men i læreboken kunne jeg ikke skrive hva jeg mener. Jeg visste jo at et slikt syn ville bli strøket før boken kom på trykk – strøket av en eller annen av de mange instanser som et skolebok-manuskript må passere. Ja, tilføyde han, De vet jo hvordan det hele foregår.

– Og det visste jeg”.

H. Aschehoug & CO. (W. Nygaard), Oslo 1968.

Dette var i 1968. Er det bedre i dag, anno 2006? Har kirken, den store undertrykker av sannheten om THE PRINCIPLE OF THE GO(O)D og THE PRINCIPLE OF THE (D)EVIL, kommet på bedre tanker i det tredje årtusen? Er redd svaret blir nei. Det kreves fremdeles enormt mot og moralsk styrke for å kunne skrive åpenhjertig om sannheten - og ære være dem som gjør dette. Men de får sannelig svi! Mange flotte mennesker tilhørende kirken har opp gjennom årene ufrivillig måttet gå fra sine høyt elskede embeter.

Er det da ingen ende på intellektuell uredelighet?

En av grunnene til at det ikke ser ut til å være noen ende på kirkens intellektuelle uredelighet, har den engelske teolog Mac Kinnon formulert ganske presist: "Vi må erkjenne alvoret i den påstand at selve troen frister til uærlighet. Den vekt som den kristne, ifølge troens karakter, fristes til å legge på for eksempel sentrale begivenheter i Jesu liv, kommer lett til å fordunkle forsøket på å vurdere dem oppriktig – og dermed fordunkler de hans intellektuelle ærlighet overhodet. Så meget står på spill at den kristne lett vil godta vitnesbyrd av en art han aldri ville drømt om å godkjenne, hvis saken hadde gjeldt andre ting”.

***

Under utvikling...

Sist oppdatert 29.11.04 - 11: 28

Tilbake til artikkelmenyen